An interview with Power Ekroth about the result was published in Billedkunst in late 2009, the full interview can be read below in Norwegian: 

Spørsmål til Power Ekroth – for BILLEDKUNST

Kan du kort oppsummere hva som ligger i Kulturrådets prosjekt ”Kulturelle endringsprosesser og estetiske verdier i samtidskunsten” (KE), og hva du mener din oppgave som utreder har vært?

Min oppgave handlet om å evaluere hvorhvitt programmet innom Kulturrådet kallet «KE» nådde sine mål under de første fem årene 2002-2007. KE var en videreføring av det sk «Mosaikk-programmet» som varte ut i 2001 som handlet om å styrke mangfoldet. KEs mål var ambisiøse og i hovedsak går det ut på å ”styrke etniske minoriteters deltakelse i kunstlivet og bidra til å styrke den offentlige debatten omkring kunst og globalisering” og å styrke den kritiske dialogen om globalisering og hvordan den påvirker estetiske normer.

Jeg har lest gjennom alle søknader som fått tilslag av programmet under årene 2002-2007 og i rapporten skriver jeg om et mindre antall som jeg syntes var representative for de søknader som fått tilslag. Dette for å få en bakgrunn og en beskrivelse av ordningen og dets delresultat, men tyngdepunktet er vel heller på mer grunnleggende problem som også er innebygget i ordningen som handler om definisjoner («minoritet», «innvandrerkunstner», «kvalitet») og hvem som anser seg å ha tolkningrett ovenfor disse.

Kan du si noe om din egen bakgrunn og kompetanse (evnt utdanning? Yrkeserfaring som kurator, redaktør), eller annet som gjør deg spesielt kompetent til å vurdere denne ordningen, programmet? Hva er ditt ”utenfra perspektiv”?

Min offisielle utdanning er Projektledarutbildningen inom Kulturvetarlinjen med en fil. Kand. innen Konstvetenskap (jeg har en påbegynt master inom Konstvetenskap og en påbegynt fil.kand inom Praktisk Filosofi) på Stockholms Universitet. Jeg har også gått Curatorutbildningen ved Konstfack, Stockholm utover dette. Men praktisk og mer viktig er vel at jeg har aktivt jobbet innom samtidskunsten som uberoende curator, kritiker og redaktør under et tidsperiode (de siste 15 år) når tanker om identitet, minoritet/majoritet, globalisering, sentrum og periferi har vært helt sentrale tematikker og gjennomsyret tanker og kunsten. Jeg har under perioden bruket mye tid på å reise i/arbeide på/undersøke kunstlivet på forskjellige plasser som regnes som «sentrum» (New York, Veneziabiennalen, Documenta, Basel messen, Berlin etc) og også som «periferi» (Kairo, Dubai, Singapore, Norge/Sverige, Istanbul bla) tilbakevendende om og om igjen. Jeg er også en av grunderne for det tverrvitenskaplige bladet SITE. Det jeg mener med «utenfra og innenfra perspektiv» i evalueringen handlet om at jeg jo kanskje har et innenfor-perspektiv innom samtidskunst og en internasjonal kunstscene men samtidig har jeg ikke har arbeidet med de spesifikke aktører som har søkt middel fra Kulturrådet, ikke heller har jeg noensinne søkt penger selv derifra. Jeg har heller ikke tidligere spesifikk bakgrunns-kjennskap i større grad om Norges alle kulturprodusenter, ikke heller om vennskapsforhold mellom aktører i feltet. Dermed kan jeg sies på en måte være «utenfor» systemet som skulle evalueres. Men det er ikke jeg som har gjort bedømmelsen om jeg er spesielt kompetent eller ikke for denne jobben, det var Kulturrådet som sporte meg om å lage en kort sammenfatning om hvordan jeg skulle legge opp jobben som de tydeligvis likte – jeg vet ikke hvem andre de bad om samme sak men jeg vet de sporte fler.

Kan du i korte trekke oppsummere din kritikk av Kulturrådets program ”Kulturelle endringsprosesser og estetiske verdier i samtidskunsten” (KE) og ideologiske plattform.

Det er flere forhold du nevner, 1) hvilke grupper (hvem) og hva man har ønsket å oppnå (mål) med programmet. 2)I hvilken grad Kulturrådet har greid å formulere disse målene, utarbeide kriterier (kvalitet) osv. 3)forholdet mellom størrelsen på a)finansieringen i forhold til de ambisiøse målene, b)den vage formuleringen av formål/mål, kriterier, definisjoner av kvalitet og andre begreper. Og vis hvordan noen av disse faktorene kan forklare prosjektenes manglende evne til å lykkes.

Hey, der har du jo oppsummert selv., jeg trenger nok ikke summere mer her jeg :) Det du summerer her er ganske graverende problem som for seg selv hvert og et av dem har jo enorme implikasjoner på KEs muligheter å lykkes eller ikke. Hvis du slår alle problem sammen vil du få en umulig situasjon til å lykkes. Jeg mener selv at en av de største vanskelighetene med programmet har handlet om at man har forsøkt å bedømme prosjektene utfra flere kriterier hvor «kvalitet» bare har vært et av dem, og dette beror jo så klart på en innebygget problematikk i den opprinnelige formuleringen av føringen. Det er jo ikke en kvalitet i seg selv å være «innvandrerkunstner» som er en betegning som ofte kommer opp i Kulturrådets egne noteringer, eller å være kunstner med «minoritetsbakgrunn» selv om det jo så klart kan være det i en helt spesifikk kontekst.

Det er dessuten tydelig at søkerne også har syntes det har vært vanskelig å forstå programmets mål da formuleringen «Kulturelle endringsprosesser og estetiske verdier» ikke sier så mye. Denne formulering er ikke spesielt avgrensende og her kan en veldig stor mengde prosjekter plasseres som egentlig kanskje ikke har så mye med å styrke minoriteters deltakelse i kunstlivet. Jeg mener det kanskje er et poeng å la KEs mål integrere og gjennomsyre alle Kulturrådets tildelninger men kanskje først etter at man har oppdatert seg, informert seg og faktisk kanskje har litt mer kjennskap til andre kulturer og hva som konstituerer «kvalitet» gjennom å skaffe seg førstehåndskontakt så at man føler at man har kunnskap nok til å bedømme kvalitet i søknadene. Kanskje er det også på tide å forstå at Norge og Norges kulturliv ikke er en monokultur. Og at det neppe finnes noe kultur som er helt «ren» og ubesmittet av annen kultur, men at kulturens inneboende egenskap er å kontinuerlig være «skitten» og organisk. Det er nok bra om man også skjerper sin definisjon av «minoritet» og «kvalitet» samt sin formulering av målene.

Man må stille seg selv spørsmålene (innad i Kulturrådet og i Kulturdepartementet) om hva det betyr å slå sammen flere «minoritetsgrupper» og tro at alle har samme behov og ønsker, eller hvem som trenger å integreres egentlig, og om det er risiko for at man fortsetter å marginalisere grupper gjennom lignende føringer til eksempel, eller om man gjennom sine føringer, program og diffuse definisjoner kun bare viderefører og kanskje til og med forsterker en dikotomi over «vi» og «dem» som er en fortsettelse i å manifestere forskjell og konservative verdier helt enkelt.

Hva mener du er dine viktigste funn? (prosjektene)

Hva gjelder prosjektene jeg har beskrevet i rapporten er de valgt utfra hva jeg syntes var noenlunde representative prosjekt i følge sin problematikk, tematikk og produksjon for den samlede massen av søknader og prosjekt som fått tildelning. Noe jeg har merket meg er at søknadene (og ferdige prosjekt) ofte ganske så ureflektert taler om globalisering og «andre kulturer» . Det er også mange spor her av eksotisme så klart, og det tales om kunstnere med ikke-stereotype-vestlige navn som fra «andre kulturer» uten å tenke – mange kunstnere som er «naturlig» del av det vesterlandske kulturliv er også oppvokst, utdannet og boende i et vestland men refereres kontinuerlig som ikke-vestlige.

Men det viktigste «funnet» angående prosjektene handler vel kanskje mer om at den totale sum som KE har hatt å dele ut er en relativt beskjeden sum i forhold til den totale sum Kulturrådet velger å legge på hele billedkunstområdet en om de enkelte prosjektene. KE har ført en ganske marginalisert tilværelse totalt sett. Det er ganske beskjedne beløp som de fleste prosjekt har fått tildelt innom føringen også. Men det er vel kanskje ikke noe spesifikt for akkurat denne ordningen.

Kan du forklare de fallgruvene du mener KE er fanget av – jfr reproduksjon av egne verdier, maktstrukturer (med referanse til den ”nye institusjonalismen” - kritikk innenfra) – ulike faktorer som kan føre til paradoksale eller ikke-intensjonelle konsekvenser (jfr en bekreftelse av marginalisering av de gruppene man ønsket å styrke).

Jeg tror jeg har svaret på dette til dels i andre deler her, men det står klart at Kulturrådet er en institusjon som har en god del makt over fordeling av middel og også en definisjonsmakt over hva «god kunst» er. Man skal også være på en måte en «garant» over kvalitet og man har et ansvar ovenfor skattebetalere. Dermed er det lett å havne i en situasjon hvor man reproduserer en type verdier i sine valg. Det å bryte mønstret er ikke helt lett, og KE er jo en type program som er ment å bryte nettopp dette mønstret. Hva gjelder den sk. «nye institusjonalismen» så handler den om en kritikk mot institusjonen som en del av en større struktur hvor institusjonen agerer i samvirke med andre institusjoner og bekrefter seg selv (og andre institusjoner) gjennom nettopp sin struktur. Gjennom å forsøke å bryte opp institusjonen innenfra ved å inkorporere kritiske røster i foreksempel styret av institusjonene mener man å finne vei til forandring som ikke går via revolusjon eller anarki. Tankene kring «ny institusjonalismen» vokste frem under samme tid som KE og kanskje går det å dra paralleller til ordningen. Men, som en institusjonkritiker fra 60-tallet skulle ha hevdet, er det jo en stor risiko at denne måte kun blir oppslukt og inkorporert av det større maktapparatet og derved bare manifesterer den større maktstrukturen nettopp gjennom å være «kritisk»; kritikken blir en del av vilje å fremstå som troverdig ovenfor kritiker utenfra, imens kritikken innenfor blir «institusjonalisert» og dermed mister sin edge og evne å forandre for realz.

Andre kompetanser. Kan det være at andre forhold enn de du nevner, som kan være årsak til at prosjektene ikke har lykkes? Du nevner så vidt ”markedsføring”. Kan det være at prosjektene, eller altså kunstnerne ikke har kompetanse på formidling, på kommunikasjon. Det er jo noe som kan læres? Kommentar?

En evt. kritikk mot prosjektene som jeg har inkludert som eksempel handler mest om hvorvidt prosjektene har «lykkes» i forhold til Kulturrådets mål eller ikke. Noen har kanskje ikke nådd ut med et innholdsrikt program til et større publikum og det er jo ikke bra i forhold til Kulturrådets mål som ønsker dialog og stor spredning, men samtidig har du kanskje i samme prosjekt en stor tyngdepunkt på interessante kunstprosjekter og kvalitet som jo absolutt er et av Kulturrådets viktigste mål. Jeg tror at prosjektene oftest har lykkes i noen mening men at målene for programmet KE har vært så pass vagt definert at man så å si har felt krokben på seg selv – programmet har ikke lykkes i stort gjennom prosjektene (programmets mindre deler), derimot har prosjektene (i stort sett) lykkes utfra sine egne forutsetninger. At programmet ikke lykkes i stort handler om de problem som er innebygget i formulering og definisjoner, og kanskje også dets intensjoner som muligvis trenger seg en omgang med refleksjon. Det er også derfor jeg har valgt å legge vekten ved et mer teoretisk perspektiv.

Derimot er det jo et vanlig gissel innom kulturområdet som stort at man som kunstner eller kunstprodusent tvinges å ha gode kunnskaper ikke bare i sitt eget fagområde men også i alt som har med produksjon at gjøre: fysisk bygging av vegger/scene/platform, lyssetting, markedsføring, dokumentasjon etc etc (listen er veldig lang) fordi man ikke har middel nok å engasjere noen som er eksperter innom de her områdene og må gjøre alt selv.

Perspektiv: I sluttkommentaren diskuterer du (selv) refleksivitet, og behovet for kompetanse om andres kulturer (og at Norge skal integreres i det internasjonale, ikke omvendt) og kritiserer Kulturrådets og komiteens manglende kompetanse på området. Du kommer med et konkret forslag på hvordan denne kompetansen kan heves – at det er noe av det viktigste som bør settes i verk. (gjennom førstehåndserfaring – ikke kurs i post-koloniale studier.) Dette er et viktig poeng. Kan du utdype litt hvorfor dette er så viktig?

Vel, en av de viktigste anledningene til KE som program var å oppmuntre prosjekt hvor andre kulturer enn den norske var i første rom. Komiteen har åpenbart hatt interne problem med å bedømme søknader. Et sitat fra et møteprotokoll i 2005 er talende om hvor vanskelig det var å bedømme kvalitet fra andre kulturer og at kommitteen selv syntes at dette var et problem:

Rundt 1/5 av søkerne var kunstnere med minoritetsbakgrunn, fra Asia, Afrika og Latin- Amerika. Det var karakteristisk for søkermassen at det var disse søknadene som i hovedsak tydeligst formulerte prosjektenes form og/eller innhold som et bidrag til ’å utvide det kulturelle og geografiske grunnlaget for kunstdebatt og kunstforståelse i Norge’. Med ett unntak ble disse søknadene imidlertid avslått fordi Fagutvalget for billedkunst og kunsthåndverk mente at kvaliteten ikke var god nok. Utvalget ga i noen tilfeller også uttrykk for at det var et problem at de selv ikke hadde kjennskap til tradisjonene og derfor ikke hadde mulighet til å vurdere kvaliteten i prosjektet.

Det er vanskelig å bedømme kvalitet når man ikke har kjennskap så klart. Og hver gang det blir åpenbart at man savner kjennskap for å bedømme kvalitet i et prosjekt fra en annen kultur havner man jo i et moment 22. Dette moment 22 er uheldig i et komite-arbeid.

Og så har vi jo det, i mitt syn, et av de viktigste poengene med rapporten her i kondensert form utfra sitatet: vad betyr och signifierer ”minoritetsbakgrund” egentlig? Er det Asia, Afrika og Latin-Amerika i Norge eller de totalt 4.8 millioner nordmenn som lever i en globalisert verden? Hvem er det som egentlig trenger integrering, er det Norge til verden eller omvendt?

Erfaringsbasert kunnskap: Når du synes erfaring er så viktig, savner jeg disse referansene i din utredning, som empiri og empirisk forskning om kultur og identitet. Du synes først og fremst å bruke teoretikere i din argumentasjon. Kommentar?

Mitt oppdrag var å evaluere hvorvidt programmet hadde lykkes eller mislykkes i forhold til sine mål. Jeg vil mene at de teoretiske spørsmålene om hvorvidt programmet noensinne ville ha en mulighet for å lykkes utfra sine forutsetninger var av overordnet interesse for en evaluering enn foreksempel å lage diagram over hvor mange kunstnere av «minoritetsbakgrunn» (hva nå det er = et teoretisk spørsmål, identitetbegrepet er jo ikke noe som er uten problematikk i seg selv) som etter programmets første fem år hadde blitt mer delaktige i norsk kunstliv eller ikke – som dessuten ville ha vært en umulig oppgave uansett, og heller ikke hadde sagt noe om programmets suksess.

Menneskene/komiteen: Når du har vurdert KE, kan jeg ikke se at du har tatt for deg komiteen. Er ikke komitemedlemmenes etniske og faglige bakgrunn relevant for valg av prosjekter?

Jo såklart. Men det er ikke komiteen som har satt opp målene som er det, i min mening, største problemet for ordningens velgang. Komiteen har hatt en vanskelig oppgave og de har gjort en god jobb utfra sine forutsetninger i form av føring og søknader som har kommet inn. Men det som har hatt størst betydning for hvorvidt KE har lykkes eller ikke, som jo var min oppgave å evaluere, har handlet om definisjoner, tolkninger og brist på selvrefleksjon i formuleringer som komiteen har hatt som grunnlag å arbeide med, samt at man faktisk fortsetter å marginalisere de spørsmål som komiteen har hatt som oppgave å motvirke marginaliseringen av da en veldig liten del av den totale budsjett kom KE til gode. Dette er ikke en problematikk som komiteen har årsaket eller kan klandres for, det er en politisk kulturføring og et større, sentralt, samfunnsproblem og langt viktigere problem å ta seg av innen man kan ens begynne å tenke på komiteens kompetanse, bakgrunn eller sammensetning.