Årets Momentum har et sympatisk lavmælt preg, men som samtidig gir utstillingen en litt saktmodig dur. Få av verkene står ut og fanger interessen mer enn andre. Valget av sosialt patos framfor politisk aktivisme er vellykket.

Vi er av den oppfatning at prosjekter som handler om samspill med de sosiale strukturer i et lokalsamfunn, krever et langvarig og målrettet arbeid for å skape en önsket dynamikk. Biennalen som begivenhet er ikke særlig egnet for politisk aktivisme, og hvis slike arbeider presenteres innenfor en institusjonell ramme, risikerer de å bli omgjort til kraftløse iscenesettelser.

Når man leser siterte Caroline Corbettas og Per Gunnar Tverbakks tekst i katalogen for Momentum 2004 etter at ha sett utstillingen, blir man veldig glad. Momentums kuratorer har valgt å satse på verk som står igjen etter at utstillingen er over, på kunst som ikke forsvinner etter vernissagen og på det som ikke bare er ren dokumentasjon. Dette er en klar seier for utstillingens besøkere. Etter å ha besøkt Momentum kan man faktiskt snakke om «utstillingen som helhet» eller om «det og det verket», istedet for bare å ha fått med seg «work in progress» som krever tid og engasjement veldig få har tid eller råd til.

POLITISK SENTIMENT
Ikke at det er noe feil med relasjonell estetikk, men det har utvilsomt tatt stor plass på mange store utstillinger med samtidskunst de seneste årene, og ofte har man som tilskuer ikke hatt muligheter til å følge med på hva som skjer i slike prosjekter over tid. Dermed har tilskueren ofte blitt utelukket istedet for det som egentlig er meningen – å bli delaktig – i den relasjonelle kunsten. Dette har trettet utstillingspublikum, og har i mange tilfeller resultert i utvannede konsepter som er med for sin egen skyld og ikke ut fra sin finesse som kunst betraktet. Lars Bang Larsen har skrevet et lengre essay i katalogen til Momentum 2004 om aktivistisk sosialt engasjert politisk kunst som en slags konsesjon til den slags kunst. Dette er et sympatisk trekk, siden kuratorene ikke aktet å ta den relasjonelle kunsten inn i det institusjonaliserte, og dermed ta bort en del av denne kunstens «edge».

Kuratorernes valg til dette årets Momentum har i hovedsak falt på objektrelaterte verk, men til tross for hva man kanskje kunne tro utifra den siterte teksten, har de ikke holdt seg helt unna det politiske. Man har et uttalt ønske om å la kritiske kunstnere med et sosialt og politisk patos få fritt rom for sin subjektivitet. Man har dog unngått sterkt politiske kunstverk – en befrielse det også – politiske verk har en tendens til å redusere seg selv til ren propaganda og er på en annen måte trettende. Ikke heller er de valgte verkene, eller presentasjonen av dem, didaktiske. Noe som eksempelvis var tilfellet på den fabuløst kjedelige og nylig avsluttede Berlin-biennalen kuratert av Ute Meta Bauer, et prakteksempel på didaktisk og «låst» kuratering. Verkene på biennalen i Moss har fått hvert sitt spillerom og blir aldri blandet inn i andre verk, eller i det kuratorene subjektivt måtte mene i deres egen lesning.

NYE LOKALER
De nye permanente lokalene, det gamle bryggeriet, er ombygget og tegnet av Snøhetta. Med sine to etasjer er det godt med plass til de installerte kunstverkene i hovedutstillingen, selv om det ikke er ubegrensede arealer vi snakker om. Det føles merkelig nok som en noe mindre manifestasjon enn tidligere år, selv om antallet kunstnere ikke er mindre. Kanskje tyder dette på en bedre konsentrasjon enn tidligere, og ikke på at bryggeriet tvinger utstillingen inn i en bestemt form. Men selv om lokalene er relativt nøytrale er de uten tvil av stor betydning for utstillingen. Man har valgt å ikke la kunsten bearbeide arkitekturen, men istedet la kunsten tilpasse seg arkitekturen. De nybygde veggene ser kun ut til å være der for å lage black boxes, ikke for å skape en slags melodi og gi en spesiell takt til utstillingen. Det er synd at kunstnerne ikke har fått «leke» hele veien frem til publikum.

Tematikken for Momentum, hvis man kan tale om noe slikt, legger hovedvekten på det nordiske, som jo ikke er noe enhetlig, og heller aldri har vært det. Korrelelasjonen mellom de nordiske samfunn og det internasjonale, migrasjon, forholdet til naturen, den sosialpolitiske holdningen (ofte sosialdemokratisk), hvordan det lokale står i relasjon til det globale og det «glokale», mangfold og enhetlighet, ja det er mange tråder å dra i. Dertil den nevnte ambisjon om å vise kunstnere med et sosialt patos i relasjon til alt dette.

TRADISJONELT OG JEVNT
Et av utstillingens svake punkter er at det er få verk som skiller seg ut, som trekker til seg mer interesse enn andre verk, eller som er sterke i tonen. Verkene – som i følge kuratorene skal bygge bro mellom det lokale, det regionale og det globale – er valgt og plassert med et ganske lavmælt håndlag. Dette skaper en ganske saktmodig dur over hele utstillingen. De rundt 40 kunstnerne er ikke de mest kjente nordiske kunstnerne, kanskje med unntak av Lars Nilsson som har vært med i mange runder nå. Mange kunstnere kommer relativt nybakte fra kunstskolene, og er dermed relativt ukjente. Dette skaper et preg av noe fresht og nytt. Dette er veldig bra siden vi har behov for en ny bølge av nordiske kunstnere som kan overta for de (noengang altfor) velkjente navnene som la oss si Eija Lisa Ahtila, Vibeke Tandberg og Annika von Hausswolff. Det er dog en nokså tradisjonell utstilling, med ganske tradisjonelle verk som resultat.

Et verk som er utradisjonellt er Christian Anderssons installasjon, der en mursteins ferd gjennom en vegg har blitt stoppet av tid og rum, der veggbiter og murstein ser ut som om de svever fritt i luften. Skulpturen/installasjonen er veldig imponerende, men er kansje ikke egentlig mer enn en veldig kraftfull «one-liner» om man ikke kjenner Anderssons tidligere verk som behandler lys og illusoriske grep. Mange verk i utstillingen behandler tidsaspektet på en meget tydelig måte, momentet, momentumet, men Christian Andersson er vel den som mest påtagelig setter prikken over i-en.

GLIMT
Torbjørn Rødland har med sitt første videoverk brukt det uvanlige (rart nok) grepet å snu kameraet (og monitoren verket vises på) på høykant. Såpass formale saker er nå da nokså uinteressante om de ikke tilfører verkets innhold noe, og det er kansje ikke tilfellet her. Uansett er verket,The excorsism of Mother Theresasom (delvis) handler om det tittelen angir, såpass annerledes og spennende, i hvert fall i forhold til hans stadig mer banale fotografiske bane, at man lar seg fenge de drøye ti minuttene videoen pågår, og kanskje til og med ser den omigjen. Det finnes mange innganger til verket, og de lett surreale vendingene, og de mange «døde» sekunderne i videoen, setter igang tilskuerens fantasi.

Seks syttenåringers videodagbøker er klippet sammen med intervjuer av de samme syttenåringerne i en 16 minutters lang film av Bodil Furu. Filmen er kanskje arketypisk «dokumentarvideokunst» som vi har sett så mye av de seneste årene, men Furu klarer å holde konsentrasjonen og takten oppe. Dette kan bero på likhetene til det hverdags-TV som Jerry Springer-generasjonen av TV-programmer serverer oss, og som stadig fascinerer. I så fall har Furu skapt et selvironisk prosjekt som er interessant nettop av den grunn. Ingen av oss har vel lyst til å smile av de smågamle tenåringerne, men vi gjør det likevel.

Jonas Dahlberg viser to av sine stille og rolige videofilmer, og attpåtil fotografier fra sitt store (fremtids)prosjekt Invisible Cities. Servert sammen blir det nesten som en slags miniretrospektiv utstilling. Dahlberg er en meget interessant kunstner som arbeider på en konsekvent og engasjert måte, men her får vi se verk som spriker i forskjellige retninger, selv om Dahlberg egentlig ikke spriker i sitt kunstnerskap, hvilket er synd.

Et av de mer humoristiske verkene på utstillingen står Ragnar Kjartansson for, selv om det ligger en hel del alvor bak scenen i videoen der en dansk 1700-talls-kledd imperialist og koloniherre mishandler en islandsk bonde i uendelig tid. Rundt videomonitoren henger sprøde blyanttegninger av seilbåter på havet. Er dette de sensurerte scenene fra Onedinlinien?

Noen som lar fantasien løpe fritt er Nathalie Djurberg. Hun stiller ut flere videofilmer med animerte leirefigurer – et formspråk som var vanlig i barneprogrammer på 70-tallet. Forskjellen mellom Djurbergs filmer og de fra barneprogrammene er at her skjer det forferdelige ting. Bomber faller og foreldre slår sine barn, men det skjer også mange morsomme ting. Blant annet får vi se en dame med en tiger i sengen… Djurbergs filmer er kansje de verk som tør mest, hvilket gjør dem enda mer interessante i denne sammenhengen, der mange verk er «laidback» og ikke tar ut svingene slik at helhetsinntrykket blir ganske lunkent. Og ja, noen verk på Momentum er rent ut sagt banale også.

Det virker nesten som om den eneste maleren på Momentum er med bare som en slags konsesjon til maleriet som form. Da er det kanskje ikke så rart at man har valgt å vise noe så flatt som Lise Blomberg Andersens Dobbelt Hus 1 –2. Og «flatt» kan man også si at Matias Faldbakkens tre store verk Harward Law, som skal være oppblåste A4 ark på metallplate (som ikke er metall). Det er som om den post-ironiske generasjon har slått knute på seg selv og blitt ironisk igjen. Eventuell politisk aktivisme, lobbying og «Ombud» er temaer i Måns Wranges arbeide som også heter Ombud – the institute for improving society. Et verk som beskriver politisk aktivisme i visuell form har kansje ikke så mange dimensjoner, og burde i følge Corbetta og Tverbakks sitat ikke ha blitt vist i utstillingen, men det er nå der.

LOKALT
Det lokale grepet på utstillingen, sett bort fra bryggerilokalene og seminarene, består i verk utplassert på forskjellige plasser i byen. Det fungerer ikke særlig bra, kanskje fordi de fleste verkene ikke makter å nå helt ut til det nokså annerledes publikum som finnes i offentlighetens lys. Hvorfor skal Moss-beboere være spesiellt interessert i en miniatyrfabrikk i en hage? Eller en stoppknapp for den masete lyden inne på et kjøpesenter? Det er mulig at inngrep som dette til slutt bare øker gapet mellom de allminnelige mennesker og samtidskunsten. De fleste biennaler er jo, i følge de mest kyniske av oss, til for å legitimere elitens interesse for Kunsten med stort K for et større publikum.

Utvilsomt er det mange som har stor interesse av en biennale. Det lokale turistlivet vil få mange besøkere med hotellnetter som resultat, og i et lengre perspektiv en høyere kulturstatus for byen Moss (jfr. Tirana, Istanbul, Berlin osv.). Sponsorer er også interessert i å få sitt navn sammenkoblet med en vellykket og statusfylt kulturmanifestasjon, og kunstnere ønsker selvfølgelig også å få sitt navn anerkjent. Til og med en hel enklave av stater i periferien kan ha lyst til å promotere de lokale kunstnerne i et internasjonalt perspektiv. Noen sa nylig – på et seminar som handlet om større kunstutstillinger og biennaler – at slike utstillinger i realiteten har veldig lite med kunst å gjøre, og istedet er et stort vindu mot markedet. Og visst er det til en viss grad slik. Da blir også kuratorenes plikt å ikke stikke seg ut for mye – å være, til dels, «politisk korrekte». Momentums kuratorer opfyller dette «krav» med bravur, med unntak kanskje av grepet å utelukke relasjonell estetikk fra utstillingen. Men som Martha Rosler konkluderte på ovennevnte seminar, kunst handler tross alt om å remodellere verden. Biennaler er derfor et utmerket sted for å markedsføre idéer om forandring, kunst som vil forandre, og ikke bare markedsføre lettfordøyelig kunst til et marked…

SYMPATISK LAVMÆLTHET
Momentum 2004 er lavmælt, men det er ikke nødvendigvis noe galt. Det er en liten og behendig biennale som man rekker å se på én dag, noe som i seg selv er uvanlig i dag. Kuratorgrepet med å velge kunstnere som er kritiske og har et sosialt patos, men samtidig la kunstneres subjektivitet tale for seg selv, er meget sympatiskt. At noen kunstnere ikke holder hele veien er kanskje en kuratoriell feilbedømmelse, men det trekker ikke ned de kunstnere/verk som faktiskt holder. Utstillingen er jevngod, med noen unntak, og utstillingen får også definitivt mer skarphet etter en gjennomlesning av katalogtekstene. På svensk finnes ordet «lagom» som visstnok ikke lar seg oversette til noe annet språk, men det er også det ordet man kommer å tenke på her. Dette gir også et veldig fritt spillerom for kuratorteamet til neste Momentum, nemlig å gi blaffen.

ET HØYDEPUNKT

Det verk som kansje utmerker seg mest i mengden er Johan Thurfjells kronologiske Ett försök att förstå, der post-it lapper i forskjellige farger hengt på veggen over en tidsakse, behandler de historiske momentene i konflikten mellom Israel og Palestina, sammen med historiske merkedager i Thurfjells eget liv. Det er et udmykt og forundrende verk som tiltaler visuellt, innholdsmessig og følelsemessig. Thurfjell behandler og dissekerer de forskjellige narrativene på en meget subtil, men samtidig håndfast måte, og verket er absolutt blant de mest interessante på utstillingen.

Jesper Just har desverre fått en ganske trist plassering og dessuten screenes hans to videofilmer etter hverandre, slik at mange sikkert tror at det er én film, noe som er veldig synd. Selvom de to filmene har mye felles, dreier det seg om to helt forskjellige fortellinger om mannlighet i hvert sitt spesielle øyeblikk.